Den fjerde nattevakten


Den fjerde nattevakt er den tredje romanen fra den norske forfatteren Johan Falkberget. Boken, som av de fleste kritikere anses som hans mest betydningsfulle verk, kom ut i 1923. Romanen var Falkbergets “gjennombruddsroman” og regnes i dag som en av de viktigste utgivelsene i norsk litteraturhistorie. Handlingen i romanen er lagt Falkbergets hjemkommune, Røros, i årene fra 1807 og fremover. Det at forfatteren la handlingen til sine hjemlige trakter, var noe Falkberget ble kjent for gjennom store deler av sin karriere. Flere av hans verker er satt i ekte eller fiktive bygder i Trøndelag og det førte ofte til at man stilte spørsmål ved hans inspirasjon. Skrev han om virkelige hendelser eller var alt fiksjon? Spesielt Den fjerde nattevakt og Bør Børson Jr. skapte mye oppstandelse, men også romanen Venn eller fiende, fikk ryktene til å gå som ild i tørt gress.

 

Handling

Hovedkarakterene i Den fjerde nattevakten er presten Benjamin Sigismund, hans kone Katrine, klokkeren Ol Kanelesa, bergmannshustruen Gunnhild Bonde og hennes ektemann David Finne. Benjamin ankommer bergstaden tidlig i romanen og etablerer seg raskt som et frisk pust i den lille bygda. Han blir raskt en meget avholdt person både i sin rolle som prest og innbygger.

Som nyinnflyttet i en liten bygd, danner han raskt et tett forhold til kirkes klokker. Klokkeren er i tillegg til ivrig kirketjener, bygdas spillemannen og smed. Han går under navnet Ol Kanelesa, blant innbyggerne, men heter egentlig Ole Korneliussen. Ol inntar tidlig i boken en rolle som presents mentor og følgesvenn. Sigismund, som aldri før har besøkt eller vært bosatt utenfor Kristiania, finner det krevende å skulle forholde seg til flere av innbyggerne i en liten bygd. Her er det andre regler og levesett enn han er vant med fra storbyen. Utviklingen av hans karakter som nyutdannet prest, sambygging og sjelevenn for bønder og arbeidere er ett av to hovedtema Falkberge tar for seg i boken. Det andre temaet, og det som virkelig satte rykteflommen i gang tilbake i 1923, er forholdet Sigismund innleder til bergmannshustruen Gunnhild Bonde. Kjærlighetsforholdet mellom en gift prest og en godt gift kvinne, satte sinnene i kok når boken kom ut. Forholdet, som utvikler seg gjennom romanen, fører med seg både sammenbrudd, intriger, selvmord, fordømmelse, lidelser og til slutt, død. Etter hvert som karakteren til Sigismund setter seg, blir man kjent med helt nye sider ved han. Den unge, nyutdannede, noe usikre presten, blir en ambisiøs, til dels hensynsløs person, med enorm tro på seg selv som både prest og medmenneske. Sigismund og Gunhild prøver å leve som best mulig i hver sine ekteskap, men trekkes vedvarende gjennom boken mot hverandre. De vet at dette forholdet vil føre dem begge mot avgrunnen, men likevel klarer de ikke bryte med hverandre.

 

Inspirasjon fra Matteusevangeliet

Romanens tittel henspiller på Matteus 14 fra Matteusevangeliet, hvor det står å lese “Men båten var alt midt ute på sjøen og arbeidet hardt mot bølgene, for vinden var imot. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen og da disiplene så ham vandre på sjøen, blev de forferdet og sa: Det er et spøkelse, og de skrek av redsel”.

 

Per Amdam

I 1975 ga Per Amdam, en av Norges største og mest respekterte litterære analytikere, ut sin tolkning av Den fjerde nattevakt. Analysen er i dag pensum på en rekke universiteter både i Norge og i utlandet. I boken sin skriver han “Lidelsen omskaper, lutrer og frigjør Benjamin og Gunhild, så de fremstår som en hel personlighet, identiske i sine beste egenskaper. Slik blir også Benjamin en representant for mennesket, i både dets storhet og svakhet”.

Den fjerde nattevakt har vært dramatisert på en rekke scener i Norge og utlandet. Den aller første dramatiseringen var det Carl Fredrik Engelstad som sto bak, da han satte det opp ved Det norske teatret i 1956.

Privacy Policy